Kjære Nav!

Hvorfor ønsker dere at jeg skal bli ufør? Jeg er ikke ufør. Jeg har hatt noen utfordringer, og jeg er kanskje ikke 100 %. Men jeg er ikke ufør! Så hvorfor ønsker DERE at jeg skal bli ufør?

På en av våre fantastiske sommerdager i år, fikk jeg et brev fra dere. Dette brevet var datert den 15.juni 2018.

Teksten jeg leste var som følger:

«Vedtak om videre arbeidsavklaringspenger, AVSLÅTT. Din siste dag med arbeidsavklaringspenger blir derfor den 19.juni 2018.»

Dere ga meg FIRE dagers varsel på at nå er det slutt på arbeidsavklaringspenger!! Begrunnelsen for den korte varselet, var at dette var dokumentert i vedtaket jeg fikk for ETT år siden. Jeg burde selvfølgelig ha hatt kontroll på dette, så kanskje er det ikke riktig av meg å legge all skyld på dere. Men hvis jeg kan få lov til å gi dere et tips i forhold til dette, så ville ihvertfall jeg ha sendt ut en liten advarsel. En liten påminnelse om at vedtaket snart er over. Det hadde nok spart dere for ekstremt mange sinte henvendelser. Det mest interessante med dette brevet, var at dere argumenterte med at dette:

«Vi har kommet fram til at sykdom eller skade ikke er årsaken til at du har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak. Derfor har du ikke rett til arbeidsavklaringspenger.»

HALLELUJA!! NAV har kommet frem til at jeg ikke har noen sykdom eller skade!! HAR JEG IKKE MS? ER JEG KURERT? NEI! Jeg er IKKE kurert! Jeg har fortsatt MS , jeg har fortsatt skader, og jeg har fortsatt vært igjennom medisinske behandlinger.

Så hvordan kom dere frem til dette? Jeg har nemlig ikke mottatt noen friskmelding, hverken fra nevrologen eller fastlegen min. Men jeg har mottatt en kopi av en legeerklæring, hvor nevrologen bekrefter min sykdom, og anbefaler at jeg burde fortsette med arbeidsavklaringspenger. Og jeg er rimelig sikker på at dere også mottok dette brevet. Dere har også vurdert min arbeidsevne, og har konkludert med at jeg har liten mulighet til å være i ordinært arbeid på full tid.

Jeg syntes det er så rart, for jeg kan ikke huske at jeg har gitt opp. Jeg kan ikke huske at jeg har bestemt meg for dette. Jeg har hele tiden hatt som mål å komme meg tilbake i full jobb. Men jeg har hatt noen fartsdumper, og noen utfordringer. Men jeg er på en opptur. Jeg har endelig en jobb som jeg på sikt ser for meg å få til 100%. Jeg føler at kroppen spiller på lag med meg, og har lyst til å komme i mål. Men jeg trenger å gå små skritt. Jobbe meg sakte mot en 100% stilling. Men ALDRI har jeg sagt at jeg skal gi opp.

Så hvorfor ønsker dere at jeg skal gi opp? Hvorfor ønsker dere at jeg skal uføretrygde meg? Dere ønsker at jeg skal søke om å bli gradert ufør. Skal vi ikke heller spare den «tittelen»? Jeg er ikke klar for dette!

Ordet ufør er et ord jeg ikke er klar for å titulere meg selv med. JEG ER IKKE KLAR!

Jeg vet at det kan komme en dag hvor jeg blir ufør, og det er sannsynlig. Men kan vi ikke snakke om det? Ikke bare bestem dette for meg.

Jeg forstår at det trengs en legeerklæring, men kunne dere ikke tatt en prat med meg også. Jeg kunne fortalt dere direkte hvordan jeg har det, og hva jeg ser for meg i framtiden. Jeg kunne fortalt dere at jeg er klar for å gå fremover, ikke bakover. Jeg kunne fortalt dere at jeg bare trenger litt tid. Jeg mener ikke at det er noe galt med å bli ufør. Jeg er takknemlig for at det finnes løsninger og ressurser. Og når dagen kommer hvor det faktisk blir min tur, så skal jeg takke dere.

Men akkurat nå er det ikke min tur! Akkurat nå vil jeg ikke gi opp!

Mvh

Marianne.