JEG HOPPET I DET! JEG HAR FÅTT MEG NY JOBB!

Jeg klarte det!

Da ble det jaggu meg ny jobb på meg. Og det føles kjempe spennende.

MEN, da telefonen ringte, og jeg ble bedt om å komme på andregangs samtale, så skal jeg være ærlig og fortelle at jeg var skikkelig redd. Ikke for at jeg IKKE skulle få jobben, men for at jeg faktisk SKULLE få jobben. Jeg fikk totalt angst, og begynte å tvile på meg selv.

Tanker som: tenk om jeg ikke får det til? Hva om jeg blir syk? Er dette egentlig noe for meg? Osv osv…

Snakk om å psyke seg selv ned. Det var jo gått noen uker siden jeg var på samtale hos arbeidsgiver, og jeg hadde dessverre gitt meg selv tid til å tvile på meg selv.

Er det noe jeg kan være verdensmester i, så er det å analysere tanker og følelser IHJÆL.

Det finnes jo ikke sunt i det hele tatt, hahaha.

Peptalk på badet

Så§! da var det ikke annet å gjøre enn å gå opp på badet, ta en alvorlig samtale med meg selv i speilet. Deretter en tur på do, for av en eller annen grunn, så tenker jeg utrolig klart når jeg er på do, hahaha. Og et eller annet sted imellom disse sesjonene, så ble det klart for meg;

Beste stedet for å tenke

Jeg kunne jo ikke la denne sjansen gå fra meg. Uansett hvordan det kom til å gå, så skulle jeg møte opp på denne samtalen.

Og takk og pris for at jeg gjorde det. Å møte arbeidsgiver og kollegaer var en utrolig positiv opplevelse. Det ga meg masse energi, motivasjon og ikke minst tro på meg selv. Ønsket om å få denne jobben ble igjen forsterket. Denne jobben vil jeg ha!

Så da telefonen ringte, og de tilbød meg jobben, sto jubelen i taket!

Jeg vet med sikkerhet at hvis ikke jeg prøver denne jobben, så vil jeg alltid lure på om jeg ville klart det. Så jeg hopper heller i det, så får tiden vise om jeg klarer det eller ikke. Jeg heier på meg, og alle dere andre som går med samme tanker! HEIA HEIA!!

Med tanke på forrige innlegg om det å fortelle arbeidsgiver om man har MS eller ikke. Så kan jeg fortelle dere at min nye arbeidsgiver vet om min sykdom. Jeg valgte å fortelle om det på første samtale. Og dette gir meg håp for alle der ute med kroniske sykdommer. Stol på dere selv, og hopp i det!

Klem fra en spent og litt nervøs

Marianne.