Ville du ha ansatt meg?

HALLO!

Godt nytt år alle sammen!

Et nytt år og nye muligheter er det man sier. Og nye muligheter er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg sagt opp jobben min. Men jeg har på ingen måte sagt opp arbeidslivet. Jeg ønsker gjerne å komme meg ut i jobb igjen.

Og det var da jeg ble forespurt om en samtale med en potensiell arbeidsgiver at alle tanker og følelser kom.

Første følelsene som kom var ren glede. YES! Nå er jeg klar! Nå skal jeg ut i jobb igjen! Jeg har SÅ lyst på nye utfordringer, og bare gi jernet. Jeg er fortsatt i min beste alder, og har mye å tilby.

Jeg har savnet den menneskelige kontakten som det å være i jobb gir, og stillingen var en som jeg vet jeg kan briljere i.

Men så kom panikken. Hvem vil ansette meg? Hvem vil ansette en som er kronisk syk? Hvem vil ansette en med MS.

Jeg vet at i forhold til norsk arbeidsmiljølov, så er man ikke påbudt å måtte fortelle at man har en kronisk sykdom eller tilstand.

Men jeg som person vil ikke gå inn i et arbeidsforhold uten å fortelle om min diagnose. Jeg vil ikke havne i en situasjon hvor jeg plutselig skulle bli syk, og min arbeidsgiver skulle da finne ut av at jeg har MS-diagnosen. Det har jeg ikke samvittighet til.

Dette mye fordi jeg har vært i en situasjon hvor jeg har vært arbeidsgiver selv. Jeg har selv sittet på andre enden av bordet og vurdert hvem som er god nok til å ansette. Og det var det som gav meg panikk.

Jeg kan med hånden på hjertet fortelle at hvis jeg skulle ansette noen i en hektisk periode, så var det mange kriterier som måtte stemme. Og de som ikke var førstevalg var kvinner med småbarn, da barn  ofte kan være syke, og jeg ville ihvertfall ikke ansatt en kroniker. Det ville vært for usikkert.

Da skulle de virkelig ha noen egenskaper som skilte seg ut, og som jeg ikke kunne gi slipp på. Å ha ansatte som KUNNE ha mye fravær var dessverre ikke førstevalg.

Men nå sitter jeg her. Nå er det jeg som sitter på den andre siden av bordet. Jeg har møtt meg selv i døra. Og jeg skammer meg.

Jeg har møtt mennesker med MS som ikke tør å fortelle arbeidsgiveren sin at de har diagnosen, noen har tatt ut dager av ferien sin for å få diverse behandlinger. De tør ikke sykmelde seg.

Jeg har møtt mennesker med MS som har uføretrygdet seg da de tror at det ikke finnes noen muligheter lenger. De tør ikke begi seg ut i arbeidsmarkedet, selv om de hadde klart seg fint.

Jeg har møtt mennesker som har mistet troen på seg selv, da de ikke tror de er bra nok.

Jeg har møtt meg selv, som har fått en mulighet, men er livredd, og dette mye pga arbeidsgivere med samme holdning som jeg selv hadde.

Så kjære fremtidige arbeidsgiver til en kroniker, og mitt gamle meg!

Jeg har MS. Jeg har en diagnose, men jeg er ikke syk. Ikke akkurat nå i alle fall. Og jeg kan ikke gi deg noen garantier for at jeg aldri vil bli syk. Men hvem kan det egentlig? Kroniker eller ikke? ALLE kan bli syke. Vi kan ikke slutte å jobbe eller leve av den grunn.

Lurer du på min arbeidskapasitet? Spør meg, jeg lover å gi deg et ærlig svar.

Lurer du på min sykdomshistorie, spør meg, jeg MÅ ikke svare deg, men hvis jeg gjør det, vurder meg etter min ærlighet.

Ergo, så håper jeg du vurderer meg utifrå mine egenskaper, kunnskaper, menneskelighet og ærlighet. Ikke på grunnlag av min diagnose.

Skal man ikke tørre å begi seg ut på arbeidsmarkedet fordi man KAN bli syk? Ja, da tror jeg hele Norge stopper opp.

Klem Marianne