FatigueJeg er så trøtt!  Det går som et mantra i hodet mitt.
Innbiller jeg meg dette, eller er jeg virkelig så trøtt??  Trøtt! Smak på det ordet liksom. Ordet er jo søvndyssende i seg selv.  Kanskje har ordet en hypnotiserende effekt. Ikke rart jeg er trøtt så ofte som jeg sier «trøtt».
Jeg har hørt om å være vårslapp, men dette er jo latterlig. Jeg får jo ikke ut finger`n!

Jeg spretter opp om morgningen kl. 07 for å sende avgårde guttungen på skolen. Eller spretter opp er vel å ta hardt i. Jeg krangler med vekkeklokka i 20 min, før jeg i det hele tatt klarer å velte kroppen ut av sengen. Så lages det frokost og matpakke, før den store kampen om oppmerksomheten til 9- åringen begynner. «Spiser du»? «Har du kledd på deg»? Et uendelig mas før klokken er 08.00 og guttungen er ute av døra.
Og det er da det skjer. Jeg er tom! Energilageret er helt tømt. Så jeg kryper bare en bitteliten tur i sengen igjen, eller en liten cowboystrekk på sofaen. Nedtellingen starter 3-2-1, og jeg er langt inne i drømmeland. Der og da føles dette som det eneste riktige å gjøre.
Problemet er jo at jeg tar ikke bare en «cowboystrekk» på 20 minutter. Nei da, jeg slukner jo i flere timer! Gjerne to-tre timer før jeg våkner opp, fullstendig forvirret. Aner ikke hvor jeg er, eller når jeg e

Først kommer sinnet. Sinnet over at jeg har klart å sove bort en halv dag. Så kommer den tunge følelsen. Det er den som lammer. For nå føles alt håpløst og trist. Kroppen vil ikke i gang, og jeg vil egentlig bare grine. Har ingen grunn til å grine, men det er det kroppen og hodet mitt vil.

Kommer meg endelig opp, tar meg en dusj, griner litt i dusjen. Ser meg i speilet, sukker litt, og tenker at nå er det nok. Nå mååå du skjerpe deg.
Tar på mascara og fjonger meg litt, sier til meg selv: Jeg er så fin! Later som det hjelper, og så skal jeg få gjort noe fornuftig.

Har et forrykende tempo ned til kjøkkenet, hvor jeg ser oppvaskkummen er fylt til randen, og luften går ut av meg. Bare tanken på å skulle tømme oppvaskmaskinen, og sette ting inn, tar fra meg alt mot jeg hadde i meg. Og jeg er nesten på griner`n igjen.

Oppvask1

Nå er det kun en ting som hjelper. Ring en venn! Det hjelper meg bestandig. Jeg ringer en som tåler sytingen min. En som får meg til å le, og som klarer å le av meg.
Men fatigue er jo ingenting å le av. Det er ganske så grusomt når det stå på som verst. Og vi vet alle at trening hjelper, kosthold hjelper. Men akkurat der og da, akkurat når jeg ikke klarer, da bryr jeg meg for pokker ikke om alle råd og all verdens eksperter.