Marianne og sønnenTAKK!
Takknemlighet og tid til ettertanke er viktig i julen. Og i dag setter jeg av litt tid til begge deler. For rett bortenfor meg, akkurat nå, sitter min sønn å ser på julekalenderen. Og HAN er jeg takknemlig for. Det er nå snart 10 år siden jeg fikk MS-diagnosen, og det får meg til å tenke tilbake på alt som skjedde på veldig kort tid.
Sommeren 2007 vil alltid stå skrevet i sten. Å få beskjeden om at man har MS var jo helt surrealistisk. Men det var alle valgene som kom i etterkant som jeg husker aller best. Hva gjør vi nå? Og det største spørsmålet: Kan jeg få barn? Burde jeg få barn?

Å prøve å lese seg til dette svaret var ikke enkelt. Overalt var det sterke meninger om dette temaet:
«Å få barn når du har MS er egoistisk», «Det er farlig å gå gravid med MS», «MS kommer til å bli mye verre». Meningene var mange, og de færreste var positive.
Vi bestemte oss derfor å ta en prat med de som jeg alltid snur meg til når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Nemlig mine kjære MS-sykepleiere. I samarbeid med de og min nevrolog, fant vi ut at det var ingenting å vente med. Jeg ble beroliget med at det å bære frem et barn er ikke mer komplisert, farligere eller mer egoistisk når man har MS.
Med disse ordene tok vi valget, og bestemte oss for å prøve å få barn. Og det tok ikke mange forsøkene før graviditetstesten var positiv, og et lite nurk vokste inni magen min.

foster

Kroppen min tok vel imot dette lille mirakelet, og jeg er evig takknemlig for at jeg hadde et trygt og godt nettverk rundt meg. Under hele svangerskapet ble jeg fulgt opp, og alt var under kontroll.
Så med dette lille blogginnlegg så ønsker jeg å takke mine MS-sykepleiere og min nevrolog for alltid å være der for meg. Uten dere, så er det ikke sikkert at jeg hadde følt meg trygg nok til å satse på å få barn, og jeg hadde ikke sittet her nå, 8 ½ år senere og sett på min flotte sønn som sitter der borte å ser på julekalenderen.