Marianne jenteJeg var så heldig å bli født på det glade 70-tallet. 18.januar 1975 for å være nøyaktig. Jeg var et meget etterlengtet barn, og var jenta alle hadde ventet på. Jenta til pappa, dukka til mamma og verdens fineste lillesøster for storebror. Etter hvert kom det en lillebror til meg også, og familien var komplett.

Jeg vokste opp på Ellingsrud. De ni første årene i blokk på Karihaugen, før vi flyttet til rekkehus på Munkebekken. Her hadde jeg en fantastisk barndom. Men så veldig dukke ble jeg vel aldri. Var mye på farten, og var vel hun som alltid klarte å sette seg i våt maling, eller få olje på seg når vi skulle leke i containeren uten lov. (Uvøren heter det visst, og ifølge min kjæreste så har lite forandret seg, ha ha ha)

Livet har alltid vært fylt med musikk, og tenårene var en tid med de rareste opptredener, og påmeldinger på talentkonkurranser. Noen med mer suksess enn andre, he he. Men jeg og venninnen min Linda skulle bli stjerner, sånn var det bare! Ble vi stjerner? Vel, det er ennå ikke for sent.

Jeg var nok en ganske uspiselig tenåringsjente, med mye meninger og grenser som skulle testes.

Guttegæren og eventyrlysten
Marianne collageJeg husker min far sa i sin konfirmasjonstale til meg: «Da Marianne ble født, så gråt jeg av glede, nå gråter jeg av fortvilelse»! Selvsagt ble dette sagt med en stor porsjon latter og glimt i øyet, men det oppsummerer vel meg som tenåring.

Livet skulle leves til det fulle. Jeg var med på alt som var gøy! 20-årene skulle bli de beste i mitt liv. Jeg festet, reiste og hadde noen fantastiske opplevelser. Ny jobb dukket opp med masse spennende utfordringer, og jeg var så klar.

Piiiiiip sa det!
Men så stoppet alt opp. En maidag i 1997 skulle jeg hente meg en kopp kaffe, og som lyn fra klar himmel begynt det å pipe intenst i ørene mine. Hele rommet gikk trill rundt, og jeg falt i gulvet. Mamma kom løpende, men jeg var ikke til å rikke. Kroppen føltes som den var på høy sjø, kvalm og forferdelig svimmel. Jeg ble livredd. Legen kom, men mente dette kun var virus på balansenerven. Noe som for så vidt hørtes fornuftig ut, så vi falt til ro med den diagnosen. Pipingen i ørene ga seg etter hvert, men svimmelheten kom stadig tilbake. Jeg som alltid hadde elsket å være med på alt som var gøy, begynte å føle at alt var ubehagelig. Store folkemengder som 17.mai gjorde meg svimmel, høy musikk ble forferdelig slitsomt, karuseller, t-bane, ja, bare gå ned en trapp kunne gjøre meg forferdelig svimmel. Kvalmen som fulgte med svimmelheten begynte å ta styringen over livet mitt.

Jeg begynte å bli redd for å kaste opp. Redd for å kaste opp offentlig. Jeg vet det høres helt tullete ut, men sånn var det. Jeg sluttet å kjøre bil, for tenk om pipingen i ørene og svimmelheten kommer
mens jeg kjører. Jeg sluttet å gå på byen, ble for ubehagelig med alt som beveget seg. Jeg begynte å bli virkelig engstelig.

Legene sjekket meg for det meste. Det var gastroskopi, endoskopi og alle slags «skopier», for jeg var jo kvalm må vite. Jeg fikk en CT skann, men ingenting viste noen forklaring på hvorfor jeg var så svimmel.

”Konkusjonen legene kom fram til var at dette var psykisk.

Panikkanfall! Agorafobi! Sosial angst!

Psykologene ville at jeg skulle fortelle hva jeg var redd for som gjorde meg svimmel, men det var jo
svimmelheten som gjorde meg redd! Jeg følte meg svak, svak som ikke klarte å slutte å være svimmel. For nå var jeg jo blitt fortalt at jeg gjorde meg selv syk.

Langsomt tilbake
Det ble store mengder antidepressiva og angstdempende piller. Noe som egentlig bare gjorde meg tjukk, og ikke noe særlig mindre svimmel. Jeg hadde mistet troen på meg selv, og valgte mer eller mindre å stenge meg inne. Turte ikke å gå noen sted uten å ha følge. Jeg ble en stor byrde hjemme hos mamma og pappa. Om jeg ikke hadde angst før, så hadde jeg det nå i hvert fall.

Jeg fikk meg ny jobb, men var fortsatt avhengig av å bli kjørt til og fra jobb. Men litt etter litt begynte jeg å bli sterkere. Begynte å bli sint, ville ikke leve på denne måten lenger. Jeg tok et valg, hadde jeg angst, så får jeg vel begynne å lære meg å leve med angsten.

Jeg skaffet meg hund, og begynte å gå masse turer. Turer i skog og mark, og fikk mer og mer energi. Med den nye energien forsvant mye av angsten, og livsgnisten begynte å tenne. Et eller annet sted
på veien her, så bestemte jeg meg for at nok var nok. Lillebroren min, Magnus var en fantastisk støttespiller, og sammen med han følte jeg meg trygg. Han begynte å ta meg med ut, og kjenne på å ha det gøy igjen. Jeg begynte på fotokunstskole, og fant inspirasjon i fotografering. Jeg fikk meg jobb i fotobutikk, hvor jeg senere ble butikksjef.

Cowboy med sjarm
marianne parOg det var på denne tiden at jeg traff min kjære Morten. Han kom snikende inn i livet mitt på en cowboyfest, med en lekepistol og en uimotståelig presentasjon og sjarme. Jeg ble så vanvittig forelsket,
og hadde aldri følt meg lykkeligere. Han ga meg kjærlighet, masse latter, trygghet og styrke. Når to passe rare mennesker treffer hverandre, så sier det seg selv at kjedelig blir det ikke.

Og tro dere meg, denne mannen kommer dere til å høre mer om.

Uææææ….jeg har fått kjemikalier i øyet!
Plutselig en dag i 2007, fikk jeg så vondt i øyet. Tåkesyn og smerter, og så uvøren som jeg er; var ikke den som var flinkest til å ta på beskyttelsesbriller når jeg mekket og ordnet nedi emkallermaskinen
på jobben. Så jeg konkluderte med at dette var kjemikaler på øyet, og det hadde jeg ikke tid til. Jeg hadde salg i butikken! Jeg bestilte meg sporenstreks en time til privat øyelege for å få renset dette
gromset ut av øyet.

Men noe groms på øyet fant han ikke, ikke så mye som en bitteliten flekk engang. «Jeg sender deg på MR», sa øyelegen. Og stresset som jeg var å få dette fikset, fikk jeg ordnet meg en MR raskt. Da jeg kom tilbake til øyelegen for å høre om de hadde funnet noe på MR-bildet, var svaret dette: «De har funnet noen flekker på hjernen din, men jeg vil ikke spekulere om hva dette kan være. Jeg henviser deg til nevrolog». Fra dette sekundet så hørte jeg ikke et eneste ord av hva øyelegen sa. Jeg hørte kun min egen stemme hyle. «DE HAR FUNNET NOEN FLEKKER PÅ HJERNEN MIN!!! JEG HAR KLASER MED SVULSTER PÅ HJERNEN!!!!» Dette var diagnosen jeg satt på meg selv . Om øyelegen ikke ville spekulere, så kunne jeg. Jeg begynte å forberede meg på dårlige nyheter.

Flåttbitt sa du?
Etter tre uker med dårligere, og dårligere syn, og i god tro om at svulstene mine så ut som drueklaser, var dagen kommet da jeg skulle møte nevrologen. En fantastisk blond nevrolog i hvit legefrakk og i høye hæler ( kan jo ikke annet enn å digge det), kom og hentet meg på venterommet. Kan du ha blitt bitt av flått? Dette er vel et av de første spørsmålene jeg får. Nei, svarer jeg! Det er
nok meget usannsynlig.

Ok, svarer legen. De symptomene du har viser at du har enten Borrelia (sykdom ved flåttbitt), eller MS. Og siden vi kan utelukke Borrelia, så må vi ta noen flere tester. Men sannsynligheten for at dette er MS er meget stor.

MS! HÆ! MS??? Jeg har noe på øyet, og klaser på hjernen. Ikke MS!

Jeg ble videresendt til utredning. Ryggmargsprøver, EEG, noen tester med blinkende lys, mer synstester, osv. Resultatene var tydelige. Jeg hadde fått MS. Og jeg hadde nok hatt sykdommen siden det pep i øret, og jeg falt om på kjøkkenet for 10 år siden. Og det forklarte mye.

Jeg husker kjæresten min var med meg på sykehuset den dagen jeg fikk den endelige diagnosen, og vi satt oss utenfor sykehuset på plenen. «Nå skal vi reise, Morten, sa jeg!» «Nå skal vi gjøre alt! Vi må leve nå før jeg havner i rullestol» Panikken spredde seg, men Morten var rolig og sa det han alltid har sagt: «Jeg tror dette kommer til å gå veldig fint jeg.». Og med disse ordene dro vi hjem.

Litt lettet! Er det lov da?
Å informere venner og familie om diagnosen var kanskje tøffere enn å faktisk få diagnosen. Alle tenkte jo det samme, ingen sa det, men alle tenkte det. «Stakkars!» «Åh, nei!» Og mange kjente
noen som var skikkelig dårlig altså!

Men midt oppi alle følelser og tanker, så begynte jeg å kjenne på en uventet følelse. Jeg begynte å føle meg lettet.

I 10 år hadde jeg følt meg så dårlig, svimmel, kvalm, deprimert, mistet hørsel, litt av synet, og mistet mye av livet. I 10 år hadde jeg fått beskjed om at alt satt i hodet mitt, at jeg gjorde dette mot meg selv. NEI!! Jeg hadde ikke gjort dette mot meg selv! Jeg var ikke svak! Jeg led ikke av panikkanfall, agorafobi og sosialangst. Jeg har MS! Alvorlig diagnose, ja, men nå trenger jeg ikke være redd lenger, nå vet jeg jo hva dette er! Nå vet jeg hva jeg kjemper mot. Jeg ble nesten litt glad. Glad for å kunne stole på meg selv igjen.

Hva nå da?
Synsnervebetennelsen som var den utløsende faktor for å få stilt min diagnose, ble stadig bedre. Et par dobbeltsyn-episoder, men ellers så begynte attakket å flate ut. Jeg spurte legen om jeg skulle
begynne på noen slags medisiner, men på det tidspunktet var beskjeden å avvente.

min_historie_marianneJeg var nå 32 år. Og man måtte jo spørre. Hva med barn? Kan jeg få barn?
Svaret jeg fikk var at det var ingenting å vente med. Sett i gang! Og det gjorde vi. Ca. en måned etter at diagnosen var konstatert, var det to streker på graviditetstesten. Hopplahei hvor det går!